10.-11.5. Disse kartene jeg lager er for at jeg skal huske etappene vi har kjørt. Denne gangen er der fra Kinheim til Trier og tilbake til Bernkastel-Kues.

På vei til Trier var vi innom nok et verksted, og tenk, der lovet de å ta inn bilen og se på den…Jeg pakket min escape-sekk, tok ut stol og strikketøy, fikk tatt bilde av bilen der den stod på vent, og belaget meg på en lang dag i sola…….Etter ti minutter kom gubben tilbake, med beskjed at sjefen hadde sagt at de ikke kunne ta den inn, for denne reparasjonen kunne ta opptil en uke……

Dett var dett……..vi kom raskt tilbake til realitetene: Vi har en alde som ikke så lett lar seg reparere……

Litt slukøret finner vi fram til Reisemobilpark Treviris. Vi får, etter god hjelp fra ei tysk dame, sjekket oss inn via et ganske inviklet system med kort som lades med penger, og som skal brukes både på strømstolpen og i dusjen. Det er varmt, og vi bare sløver i varmen……Det er rart: Vi lengter etter sol og varme, men det skal ikke mye til før vi får det for varmt. Derfor er vi påpasselig med å finne plasser med litt skygge. Vi lager oss et spekefat, og tar det med ro på plassen. Er ikke engang på besøk i byen…..

Om natta er det kaldt, og strømmen fra stolpen slår seg av hele tida. Jeg er oppe tidlig og prøver igjen og igjen med kortet, men det slår seg hver gang av etter et par minutter…..Vi fryser, og bestemmer oss for å finne en «seriøs» plass neste natt.

Jukser litt, og poster noen gamle bilder fra Trier. Porta Nigra. En stor romersk port. Oppført ca. år 180 e.Kr. Navnet har den fått etter fargen sandstenen den er bygd av, har fått etter forvitring gjennom tidene. Den står på UNESCO’s verdensarvliste, og er Triers største turistatraksjon. Dette bildet tok jeg da vi var her i 2018.

Det andre minnet jeg vil vise er fra denne flotte restauranten vi besøkte, også i 2018, Historischer Keller, heter den. Tapp på bildene, så får du større bilder. Anbefales!

Vi forlater Trier med nesen tilbake nordover i dalen, Bernkastel-Kues er neste sted. Knaus camping er en kjent plass. Vi har vært her flere ganger, – den toskete innkjøringa er ikke forandret, like trang….Men jeg tror de har brukt nedstenginga til å pusse opp lokalene, for det er mer fresht enn noen sinne…

Vi har inntrykk av at turistsesongen mange steder kommer som julekvelden på kjerringa: gresset er ikke slått og plassene er ikke klare for å ta imot gjester. En gressklippermann har startet opp bortpå plassen, og han svinger raskt bort til oss, og tar tomta vår i en fei. Vet ikke hvordan det er med arbeidsmiljøloven her nede, men mannen har ikke øreklokker, og han klipper i tre-3- timer uten stans….dvs han har en liten stopp for å tenne en røyk,som han røyker mens han kjorer klipperen.

Her er ny vaskemaskin, så jeg sørger for å sette på en maskin med klær med en gang vi har kommet oss i orden.. Før kvelden er omme, er klærne tørre, og på plass i skapene. Neste dag er det også sol og varmt, så jeg bestemmer meg for å ta sengtøyvask også. Jeg er litt sent ute, og maskinen er opptatt når jeg kommer med mine klær. Jeg setter baljen på vent i vaskerommet, så det vises at neste mann venter på maskinen. Imens luftes både dyner og puter.

På veien hit har vi handlet jordbær og vaniljesaus, det smaker godt i finværet.

Dagen med sengetøyvask blir litt hektisk. Det er sånn vind, at klærne blåser av snorene. Med bare ti klesklyper, må jeg passe på hele tida. Klærne tørker på et blunk, og en time etter at dynetrekket er vaska, er det lagt på senga igjen. Det er veldig varmt, og jeg forbanner meg selv at jeg begynte med dette……..Men etter ei kvile i solstolen, er jeg «fit for fight» igjen, og bestemmer meg for å gå en tur til byen, selv om sola steiker: Jeg må finne et apotek, og så er det en cache som lokker…….

Nicolaus fra Kues var en tysk kardinal, filosof og matematiker og en betydelig tenker og teolog. Han levde på 1400-tallet. Byen er veldig stolt av ham.

Dette huset har avmerket flomhøyder på elva Mosel. Det øverste merket er fra 1784, og er 5-6-7m opp. Jeg lurer på hvordan disse husene som har vært under vann mange ganger, ser/kjennes ut innvendig🙄

Et staslig hus jeg så på min veg.

Tar også med dette, som frister med utleie av rom, leilighet.

Oppafor Bernkastel ligger Landshut, et slott i ruiner. Det ble ødelegt av brann i 1692. Nå ligger en fin restaurant der oppe. Vi har aldri vært der……..det må bli neste gang…..

Glimt fra bybildet.

Om kvelden er det middag fra grillen, kyllingfilé,løk og pølser. Med en tysk potetsalat til….Den typen skal vi ikke kjøpe mer……

Vi har et belgisk par som naboer. Han er stadig bort til oss for å snakke om Norge. De venter ny bil i juli, og har tenkt seg nordover. De drar dagen før oss, han er innom og forteller at de skal flytte til en rimeligere camping. Jeg har ikke spurt på prisen her, og han vil ikke si noe, rister bare på hodet og sier :dyrt……

Når jeg betaler neste dag, for to nettet, blir det 95€. Noe dyrt synes jeg, men så er jo strømforbruket medtatt. Og stabilt var det også.

8.-9.5.Jeg har sett meg ut et sted med cacher lett tilgjengelig, og der skal vi innom i dag. Stedet er Zell, og vi har sett oss ut hvor vi må parkere. Etter Zell overnatter vi Kinheim

Det var slett ikke enkelt å komme seg til cachene. Terrenget var bratt og ugjennomtrengelig utenom veiene, så det var om å gjøre å komme seg til den mest strategiske plassen, og så følge veien. Det ble en veldig lang tur, så jeg måtte be gubben å hente meg da jeg kom meg til første bilvei. For første gang kom det noen andre cachere mens jeg logget en av cachene. Det var en «begivenhet» som måtte foreviges. Mannen i følget strakte fram den ene foten for å vise meg den ene tatoveringa…….Nerd?!

På oversiktsbildet over en del av lia, sees de mange veiene, som egentlig er arbeidsveier, men som også er skiltet som turstier.

Med utsyn over landsbyen Briedel, traff jeg en familie på søndagstur. De ville gjerne ta et bilde av meg, da jeg spurte. Det var egentlig en for varm dag for meg å ta en slik tur på, men nå var jeg halvveis, og det var bare å fortsette…. Belønninga var 14 cachefunn👏👏.

Vi overnatta i Kinheim, et sted vi har vært før. Ok plass, men noe krøkkete omsorgsplasser, midt i innkjøringa. Det er varmt, og vi trenger ikke strøm.. 9€ uten strøm. En gammel mann stiller seg forsiktig bort til oss, han snakker et språk jeg ikke forstår, men omsider skjønner jeg at han vil si ifra at om vi vil se TV, så må vi flytte oss et par meter lenger bak, for det vil bli signalskygge bak et tre……Vi flytter oss ikke, men får TV-signaler likevel😀

Dagen avsluttes med kjøttboller m diverse rester i Omniaen. Inspirert av fiskebollene for noen dager siden, – eller var det i går🙄

6.-8.5. På nattmorgenen den 6.mai, er det ikke strøm på strømstolpen vi er tilkoblet, og det er iskaldt i bilen. Når vi skal gjøre opp for overnattinga, påpeker jeg at vi hadde EN hensikt med å ha strøm, og det hadde vi ikke fått………Vi frøs…..Hun slo av 5€ på leia, så vi betalte 20€ for den natta. Vi hadde fått dusjet og vasket klær, så vi var egentlig fornøyd.

Vi kjører videre med det for øye å finne oss en plass over helga. Sola skinner, og det ser ut til å bli en dag med litt mer sol og varme enn vi hittil har opplevd. Etter ca 40 minutters kjøring, finner vi det vi alltid søker i Moseldalen: En plass bare noen meter fra elva, vi er kommet til Ediger -Eller.

Det ser tett ut mellom bilene, men vi får en akseptabel avstand til våre naboer, og slår oss ned. Prisen er heller ikke noe å utsette på, 11,5€ pr døgn, m strøm.

«Han ryk opp med solskinn», og shorts og solhatt kommer fram. Saueskinnene i stolene ligger der av «gammel» vane.

Det er utrolig deilig bare å sitte der, og la verden flyte forbi. Lektere med kull og olje, cruiseskip, småbåter, kanoer, kajakker……Et par med opp-pakning på en trøbåt….ferien deres👍

Vi tar en tur til byen, rett over gata, for å se om vi finner matbutikk. Det er noen dager siden vi gjorde innkjøp………Byen, en typisk by ved Mosel: Gamle, pittoreske hus, bierstuber,veingut, bäckerei……Lite kolonial, men vi har heldigvis Vesterålens fiskeboller i bilen, så vi berger oss. Gubben fant en mann og ei dame, som han gjerne ville ha med seg heim…….et kunstferdig arrangement viser hvilke steder vi kan besøke på ei vinvandring rundt i byen.

Vesterålens fiskeboller, på ei seng av poteter, gullerøtter , sellerirot og purreløk…Tilberedt i omniaen…..Nok en gourmetmiddag fra gubbens hånd😋

Våre trivelige naboer fra Nederland. Hun jobber i politiet, han gartner. De var behjelpelig med tips om gode restauranter, og han fortalte hvordan vi greit kunne komme oss opp i vinmarkene…….Ellers hadde de, som mange andre vi traff, vært i Norge, nærmere bestemt i Tromsø

Den «veien» vi ble anbefalt for å komme oss opp i høyden, var ikke noen vei…….Det var en lite brukt sti i gjennom vinmarken. Senere har jeg lest at vinmarkene kan være så bratte som 70-80% stigning😮 Jeg slår ikke av for en kjenning at stigninga var over 75%…….Jeg hang i jernstenger som var satt opp med ca 1,5m mellomrom. Med et underlag bestående av små skifer, var det umulig å få feste. Jeg dro meg opp etter armene, og var glad da vi endelig var oppe på veien. Det var mitt påfunn å ta den veien…..skal aldri gjøre det mer. Vi var sikker på at «hele» byen hadde fulgt med de to gærne turistene, og ventet nesten at det stod noen der oppe og kjeftet på oss…….Heldigvis stod det ingen der, og vi kunne såvidt fortsette det vi var ute etter: Jakte etter cacher……Vi fant fire……

Med det forrige restaurantbesøket friskt i minne, var det med spenning vi dro på byen lørdag kveld….Målet var St. Martinuskeller, som nederlenderne hadde anbefalt…..Det ble en suksess: Fine omgivelser og atmosfære, kelnere som kunne sine saker gjorde at vi satte oss trygt og avslappet ned og bare nøt maten og vinen🥰🥰

Et bilde av maten er på sin plass🤩🤩

Hvordan går det så med alden? Gubben mailer og ringer til produsent, forhandler,verksted..m.m. Ingen skjønner hva som har foregått, noen sier det ene, andre det andre…..og vi er fremdeles fri for varme i bilen. Nå får det mindre betydning, ettersom været blir varmere, men vi får ikke varmvann til oppvask og dusj…..

Det skal ikke ta gleden fra oss, så vi tenker minst mulig på det, og koser oss som best vi kan.

5.5. I dag skal vi videre….men hvor? I Koblenz møtes elvene Mosel og Rhinen. Mosel har vi besøkt mange ganger før, Rhinen bare 1 gang. Vi har nesten bestemt oss for Rhinen når vi tar farvel med naboene. De reiser mye i området, og sier bestemt at Mosel er best…….flest stellplatser, vakrere, og roligere, ikke så mye togstøy (?!) Javel, da blir det Mosel ……

Vi finner er camping ikke så langt opp i dalen. Vi har bruk for strøm, vi må vaske klær, og vi må dusje………Når ikke alden fungerer, har vi heller ikke varmtvann når vi ikke står koblet til strøm…..Google sier ruta tar 19 min, vi bruker sikkert mer, men det viser bare hvordan vi «luffer» sakte avsted…..

Vi var ganske tidlig på han i dag, så vi kommer til campingen før tolv.. Etter å ha raka oss ei tomt, gresset var just slått, men ikke fjerna, bærer det avsted for å vaske klærne. Det er å få poletter i resepsjonen, 3,5€ pr vask, og 3,5€ for tørketrommel. Jeg kjøper to stk, men avventer været før jeg bruker tørketrommelen. Lufttørking er best, og sånn blir det.

Vi har bare bruka ullklær til nå, så de må vaskes. Vi hadde jo ikke tro på at det skulle være så kaldt, så vi har jo ikke tatt allverdens med oss…..

Jeg bestemmer meg for å ta en cachetur oppi åsen. Det er for en gangs skyld ikke så langt til de nærmeste cachene. Et stykke oppe ser jeg utover elva, og campingplassen, som ligger på ei øy uti elva.

På denne turen lærer jeg mye……..Her i området er de svært opptatt av klima og miljø…….Som kjent er insektene viktig for frukt og bær og blomster…..Langs den veien jeg går,er det satt opp mange insektshoteller, store og små. Jeg studerte ett på nært hold, og ser at i hvertfall der var det flere beboere…

I alle åssidene, eller kanskje fjellsidene, er det bygd terasser av tørrmurte steinmurer. Tørrmurer er murer uten noe annet bindemiddel enn steinene. Disse murene gjør at klimaet har blitt varmere enn uten dem. Sola skinner på murene, som magasinerer varmen, pog gjør at jorda bli oppvarmet, og gjør det gunstig for både varmekjære planter og dyr, å vokse i området.

Man tror det var romerne som innførte vindyrking i Moseldalen, vel 100 E.kr..Dermed har disse murene gitt Moseldalen et «bedre» klima enn den opprinnelig hadde…..Der jeg går denne dagen. bærer mange områder preg av «forfall». De gamle murene er overgrodd, og landskapet oppafor murene er helt igjenngrodd. Distriktets landbruksmyndigheter har jobbet mye med hvordan man kan få markene og murene tilbake til slik det var før overgroinga. Eksempler jeg så på en plakat var å bruke ild, maskiner, menneskelig kraft, og/ eller beitedyr. Gjøres det ikke noe, kan de risikere å miste mange varmekjære planter og dyr. Den observante leser vil se en cache som har gjemt seg under det nederste trinnet i denne overgrodde trappa.

Jeg er ikke så god på selfier. Da jeg stod å ville forevige meg selv mot denne utsikte oppover dalen, kom det en mann med en hund langs stien, og jeg fikk han til å ta et bilde av meg.

Måtte jo kvittere med å ta et bilde av ham, og hunden Chewy.

Stien går gjennom mange fine partier.

Jeg ser stien på en annen måte når jeg går tilbake.

Denne traktoren stod tilsynelatende på samme sted da jeg kom tilbake, som da jeg gikk oppover. Jeg skjønte straks, da jeg studerte den, st den stod der av en grunn, og ikke på nøyaktig samme sted. Nedenfor foten til mannen er det et hjul som akkurat nå snurrer inn en stålwire.

I enden sv ståltråden står denne mannen på en plog, eller i hvert fall noe som snur jorda, mens han dras opp via wiren. Det vises ikke så godt hvor bratt det er, men nå forstår jeg hvordan de jobber.

Når jeg kommer ned fra åsen, blir jeg minnet på hva stedet heter, Hatzenport

På cachekartet mitt har jeg fått 6 nye smilefjes. Det er jeg fornøyd med 👍👍 Her sees campingøya uti elva.

Dagen avsluttes med en god dusj, og en Lun salat.

Vi trives i byen. Etter en liten cachetur neste dag, er det tid for et lite glass i sola. Det er litt kald vind, men varmt nok til å sitte på utebar..

Det er trivelig på bobilplassen også. Vi har hele tida opplevd at det at vi er fra Norge, trekker folk mot oss. Mange har vært i Norge, og forteller om turer både til Vestlandet, Lofoten og Finnmark…det alle kommer innpå, er hvor dyrt det er hos oss. Alle nevner også den flotte naturen. Nabokjerringa og jeg strikker begge på sokker, og vi utveksler hæloppskrifter…….

Vi er ikke så ofte ute og spiser. Det er litt av sjarmen å planlegge middager og innkjøp. Jeg pakket med meg ganske mange middager og hadde i fryseren, og det er enda mer igjen av «lageret». Maten blir viktig for trivselen.

I kveld har vi bestemt oss for å ta middagen på restaurant. Den billige overnattinga gjør mye til avgjørelsen…..

Alle vinduene i den restauranten vi har valgt, har ulike motiver innfelt.

E

Her har vi fått øl og vin, og sitter og venter på maten.

Jeg spurte om de kunne servere glutenfri mat, det kunne de, sa de, samtidig som de viste til lista med allergener. Da jeg skulle bestille, fant jeg en rett som ikke hadde noen symboler for gluten. Potetene som hørte til retten var «kartoffelkroketter». Jeg pekte på det, og lurte på om det ikke var gluten i dem……neida, bare se på allergenene, ingen gluten…

Når maten kommer på bordet,er det tydelig at krokettene er rullet i griljermel. Jeg spør hva det er, det som er utenpå krokettene……Griljermel, svarer dama. Men det er gluten i det, og det kan jeg ikke spise, sier jeg. Hun slår ut med armene, og bare rister på hodet.

Så kommer det ei dame til, og jeg forklarer en gang til at dette kan jeg ikke spise. Ok. Jeg kan ta det samme som mannen da, foreslår dem. Han har bestilt pommes frittes. Jeg spør om de friteres i to ulike gryter….Detgjør de ikke…….Nei vel, da kan jeg ikke spise det heller, og må prøve meg med vanlig koke poteter da…. Det er greit, men da må jeg betale ekstra. Jeg protesterer svakt, men gir meg for ikke å lage mer bry…

Tallerkenen blir tatt ut, og etter ei lita stund kommer den tilbake med kokte poteter, pluss brun saus, som ikke hørte til retten…….Hva inneholder sausen? Jeg tør ikke spise dette.

Ei tredje dame kommer til. Hun spør hva som er i veien. Henviser til lista over allergener, og viser meg at det er ingen allergener i denne retten, som jeg ikke kan spise.

Jeg må da vise henne hva krokettene inneholder, og at dette ikke kommer fram på menyen……..Hun forlater bordet, mens ei lita ei, som ikke kan noe engelsk, gjør så godt hun kan for å være hyggelig….

Jeg ser sjefen bak disken, og ber om å få snakke med henne, alene, på et rom for oss selv. Jeg forkjarer problemet, og hun løper ut på kjøkkenet for å høre om griljermelet………

Vi har en hyggelig tone, og hun ser til slutt at det er feilmerking i menyen, og «legger seg flat». «Ich habe angst für das essen» og vil ikke spise, og sier: No essen, no zahlung. Hun er enig 👏👏👏👏

Tyskland har gitt meg flere sånne opplevelser, så det er med angst og beven jeg går på restaurant her. Det er ikke artig for gubben heller. Han kan ikke kose seg med sin mat, når han bivåner det jeg opplever…

Vi går til bilen, jeg koker egg, og har kaviar og tomater til. Lavkarbobrød under. 🥰 Endelig får jeg mat denne kvelden.

Om noen på cøliakisida vil følge vår reise i Europa, så er bloggadressen. farmorspaafunn.art.blog

3.-4.5. Vi er oppe tidlig neste morgen, og kjører til verkstedet som var stengt dagen før. Der har de bare en reperatør, så det er umulig å få innpass der, men vi drar derfra med en ny adresse på blokka. Fra før av har vi erfart at det å møte opp og være skikkelig i beit, og komme fra «langtborteifra», gjør at de strekker seg til det ytterste for å hjelpe, men denne gangen ser det ikke ut til å hjelpe……

Det ser noe håpløst ut. Det er kaldt i VestEuropa, og vi fryser om kvelden og på morningen…..Vi er avhengig av strøm for å få litt varme i golvet, noe som ikke varmer bilen noe særlig opp…..Vi rekalkulerer…..Vestkysten av Nederland og Frankrike har vært målet, men med temperaturer ned i 10° i bilen må vi legge om retningen….Vi finner ut at i Moseldalen i Tyskland ser det bedre ut, så vi plotter ny rute i den retningen….

På veien dit finner vi et nytt verksted som er aldespesialist…..Vi svinger inn dit. Sjefen, kona til mekanikeren, ber oss vente i ca 40 min, så skal han komme å se på bilen. Jeg pakker min «escapesekk», som inneholder litt mat, vann, noe klær, mobil og powerbank……Saker jeg vil få bruk for om bilen blir tatt inn på verkstedet. Vi venter lenge og vel, plutselig er arbeidsdagen slutt, og sjefen kommer ut og sier: Dessverre, det blir ikke tid i dag…….Vi drar derfra med et nytt navn på blokka….

Vi søker opp en stellplass i nærheten, og der er det såvidt vi får en plass, takket være hyggelige «naboer» . De viser oss en plass vi har oversett, og så manøvrerer de seg slik at vi kommer fint inn der. Det er en populær plass, der de i fremste rekke har fin utsikt over elva Rhinen. Plassen heter Wohnmobilstellplatz Andernach. 8 € pr døgn, betalingsautomat for strøm og vann. Alle strømstikk er opptatt, så vi får ikke noe strøm….Den blå bua er resepsjonen……

Andernach viser seg å være en trivelig by, hvor de har tatt godt vare på det gamle. Den gamle bymuren sees i bybildet mange steder, både frittstående, og integrert i en nyere bebyggelse. Det første vi ser av den er dette «tårnet», som ligger like ved stellplassen. Det er frittstående og ligger helt mot elva. Kart over byen viser at muren har omkranset den opprinnelige byen, med en stor åpning mot elva. Muren ble bygd midt på 1400-tallet.

De valgt å lage garasje under bymuren, i steden for å rive den👍 Ved nedgangen til garasjen, står et litt større bokhus enn det vi har på Senteret heime. Et sted er det et nyanlegg med planter, nyttevekster, muligens…..

Like ved bymuren, ved en liten dam, lå denne søte familien…….

Inntrykk fra byen ellers. En allé med sånne spesielle trær, ender opp ved en stein der vi kan lese at den kjente forfatteren Charles Bukovski var født her i Andernach. Et tre er «mishandlet til døde», men nekter å gi seg…..Utelivet er livlig, og «sønnen» «henger over» bargjestene. «Tvileren» i forgrunnen, på bar.

Vel heime ved bilen igjen, har vi fått strøm, og det feires med et «lass» med vafler🥰🥰

2.-3.5. Søndag kveld, etter besøket i Keukenhof, dro vi til Jackthaven Marnemoende (B) like ved Utrecht. Ei lita og trivelig bobilhavn. Rent og pent, hyggelige folk, fine omgivelser.

Aberet er bare at veien ut dit er forbudt for store biler, ikke biler over 2m😩

Her er vi på tur på den smale veien, og dette var ikke den eneste i sitt slag….Det nyttet lite å «argumentere» med dama i GPS’n, dette var eneste veg dit. Vi satt med «hjertet i halsen» og var redd for å møte store biler, og for kontroll…….

Vel framme, ble vi møtt med dette havnekontoret. Her satt havnesjefen og tok imot betaling

Fra kontoret har han utsyn til denne restauranten. Stengt på mandager, det oppdaget vi da vi skulle ta mandagens middag der….

Noen oversiktsbilder av omgivelsene rundt oss. Tapp på bildene, så blir de større.

På denne båten er det et selskap fra Spania. Jeg ble gjort oppmerksom på at Spanias mest kjente person var med dem…..han i lyseblå skjorte var «værmann» på TV i Spania……..

Det er fremdeles kaldt, men sola skinner, og vi drister oss til å ta middagen ute, selv om restauranten var stengt……..pasta m kjøttsaus gjorde susen. Utemiddagen ble forøvrig akkompagnert av en hensynsfull gjødselspreder på andre sida av kanalen……

Søndag var det grilling på cobben…..noen biffer som vi hadde kjøpt for et par dager siden. Jeg tenker mye på det når vi er ute og handler, at heime skygger vi unna kjøtt både fra Nederland og Tyskland, her har vi ikke annet alternativ……..

Fugleliver er rikt her. Den første jeg møtte, før havnesjefen, var denne svarte svana. Jeg har aldri sett det før. Havnesjefen sier at de har to stk.

På en trimtur rundt om i egnen så vi mange ender. Her er de minste ungene vi så.

Tar jeg ikke feil, så er her unger i to stadier, og på bildet over i et annet….

Nydelig solnedgang ved et halvt hvitvinsglass….

Men så har vi «elefanten i rommet»…Alden. Vi hadde siktet oss inn på hovedkontoret for Alde i Nederland. Da vi kom dit, var det ikke noe verksted, bare en forhandler. De var veldig behjelpelig, og skrev ei lang liste med mulige verksteder. Vi dro til det han anbefalte for dagen, mange hadde mandagsstengt. Veien dit var likedan som den vi kjørte på til båthavna: Innkjøring forbudt for biler over 2m, men vi bare durte på, og kom fram.

På dette første verkstedet var det en mann som kom og og undersøktebilen. Han hadde ei løsning, hadde bilen inne på verkstedet, men kom raskt ut igjen, med beskjed at han ikke ikke hadde utstyr til å gjøre jobben…..

Og vi videre til neste verksted. Det hadde selvfølgelig mandagsstengt…Vi tilbake til båthavna, for så å dra tilbake neste dag…..

Vi kjenner at vi trenger varme i bilen…..Nattetempen var 8°C neste natt.

1.5. Siden det hadde blitt som det hadde blitt, så søkte vi å finne en plass nær verkstedet som vi hadde funnet, slik at vi kunne møte opp på morgenen å høre om de kunne hjelpe oss. Siden vi da måtte forflytte oss på søndagen, så bestemte vi oss for å dra innom Keukenhof, før vi dro til en camping.

Denne bloggen har jeg gruet meg til! Det er så ufattelig mye fint å vise, og det er umulig å få med alt…..Jeg legger ut de fleste bildene uten kommentarer…..Tapper dere på de små bildene, kommer de opp i stort format..

Det er masse folk her denne dagen, jeg greier ikke å telle alle bussene, det nærmer seg nok hundre….Pluss alle personbilene, bobilene, og folk som har kommet syklende……Det er flinke folk som dirigerer trafikken, så alt går smidig. I inngangspartiet går vi i kø, men det løser seg litt mer opp videre inn i parken. Vi trenger ikke løse parkeringsbillett før vi skal forlate parkeringa….Vakter sørger for at vi ikke kommer ut, om billetten mangler…..

Ufattelig mange bed med både blanding av sorter og farger, og bed med en sort og en farge. Planter i urner og potter var det også.

Viktig å ta nærbilder, men mobilen er ikke den beste til det bruket…..

Noen nærstudier …

Av og til er makkeren borte, så da blir det selfie….som dere ser, godt kledd……sommardynejakke og ullskjerf…….

Men vi er mest i lag….🥰

Noen bilder av større områder, – som sagt: Det er vanskelig å formidle alt det vakre. Sesongen er på hell, så noe er «astarva», men helheten er flott.🤩🤩

Vi hadde en aldeles nydelig dag, og glømt var hele varmesystemet. Det tok vi opp på kvelden igjen, da vi endelig hadde kommet oss til den yachthaven vi hadde plottet ut….Jakten på verksted startet neste dag…..

29.4. Som før sagt, så ble det ikke bare 55min å kjøre, men pytt, pytt, det var plass til oss der vi hadde tenkt å lande. WSV Almere- Haven, en marina med plass til bobiler. En grei plass, med alle fasiliteter. 15€

I Nederland er campingplasser o.l. godt bevarte «hemmeligheter». Vi finner plassene via appen, og google maps fører oss dit. Vi følger jo også med langs veien om vi ser skilting, men det er det lite av. Første skiltet vi så om denne plassen var dette, like ved porten. Det er ca 0,5m fra bakken, og ca 70cm bredt….., øverst til venstre.

Avstandsskilt og veinummer er også så små langs enkelte veier, at det er med nød og neppe man ser dem, langt mindre greier å lese dem……Den irrgrønne flekken er et sånt skilt…..

Vel framme, så var det på tide med en «husvask». Ut med matter og sengklær, vri opp ei tue, og ti min etterpå er jeg ferdig…..lettvindt. Ellers er det kosting, men i dag måtte det vaskes.

Rent og pent og pyntet med en kvist med epleblomst, stjålet langs en kanal et sted..

Vi koser oss med litt kjeks og nederlandsk ost, sikkert med hvitvin til…….

Dagen etter, lørdag, går vi inn i byen Almere, der jeg får min livs opplevelse som cøliaker: Et åpent bakeri som bare baker glutenfritt, og også sånne vanskelige ting som croixanter. Innehaveren og en ekspeditør har cøliaki. De skjønner hvordan jeg har det, og følger spent med når jeg nyter min første glutenfrie croixant ever.🥰🥰

Inngangen til sentrum, som er nytt og moderne, er mellom to tårn, – følger gammel tradisjon med byport?! Gatene er steinsatt med ny og moderne stein.

En artig skulptur fanget vår interesse; ett hode fra eller til……🤪

Vel heime ved bobilen igjen skulle vi gi bilen endel omsorg, bla tømme gråvann. Vi oppdager da til vår forskrekkelse at gråvannet er blått.Hva kan det være? Etter endel søking inni bilen, finner vi ut at det er glykol fra Alden som har runnet ut. Glykoltanken er tom, og det er ett mysterium hvordan det har kommet ned i gråvannstanken…….

Til de som ikke er helt inne i terminologien: Alde er varmesystemet i bobilen, Glykolen sirkulerer rundt i et lukket system. Når det er tomt for glykol, kan man ikke få varme i bilen verken med gass eller strøm.

Vel, lørdagskvelden gikk med til å finne verksteder i Nederland som kan Alde….Vi fant heldigvis noen i nærheten, men det var helg, og lite å få gjort før mandag.

Om noen har forklaring på hvordan glykolen kunne havne i gråvannet, så er vi glad for oppklaring…….

28.4. Vi kjører til Zwolle, som vi har søkt opp på appen vi bruker. Kombinert båthavn og bobilplass bruker å være trivelig, så vi søker stort sett etter det. I Nederland er det jakthavner over hele landet. Kanalene gjør det mulig.

Det finnes flere ulike apper, men vi bruker disse: En norsk og en tysk.

Dette er fra den tyske appen, for en del av Tyskland. Ser man nøye etter, er det ulike symboler på merkene. De forteller hva slags plass det er. De med ror på markerer båthavner. Ellers skilles det mellom campingplasser, stellplasser og parkeringer. Etter båthavner, søker vi helst etter stellplasser. Det er rimeligere, og har fasiliteter fra ingen ting, til nesten som campingplasser, – bare med mindre tomter.

Det er blitt utpå dagen når vi starter til Zwolle, og vi havner i flere køer, noe som er naturlig mot helga……..

Plassen er idyllisk, mellom to kanaler, fin gressmatte og god avstand mellom bilene. Vi får den siste ledige plassen. Siden vi har bestemt oss for å være her over helga, er vi glad den ser trivelig ut. Det er Jakthaven Hattem, og tettstedet heter Hattem, ikke Zwolle.

Vi pønsker ut dagens middag, som blir skinke og brokkolipai; brokkolien må tas, da både den og eggene har vært med heimefra. Vi bruker den fantastiske Omnia, som fungerer som en steikovn, på gassblusset.

Det var under middagen at vi oppdaga at det bare var torsdag…….Altfor tidlig å legge seg til for helga……. «Vi drar videre i mårra, står tidlig opp, og kommer oss avsted»

Neste morgen kom vi på at vi skulle ha vært i byen, som ligge fem minutter unna. Når det var så nært, ville vi likevel komme oss avsted i grei tid. Vi har før erfart, at å kjøre i helgerushet ikke er noen god idé, det tar timer, bare å forflytte seg noen få kilometer…….

Like over veien fra havna lå dette spisestedet, likt mange andre i omegnen.

Gamle murer og byport, er også vanlig mange steder, men hver port har sitt eget preg.

Ærendet i byen var strikkegarn til meg. Etter flere uker uten, bare måtte jeg finne garn,- pinner har jeg alltid med meg. Jeg vet ikke hva skiltet over inngangen sier, men vi så straks at det var en garnbutikk, – da vi kikket inn.

En entusiastisk innehaver gav råd og vink om garnet jeg så på. Jeg ble godt fornøyd med det jeg valgte.

Noe glimt fra inne i butikken, – riktig lekkert.

Det gikk ikke så raskt i byen som vi hadde tenkt, så det ble et stykke utpå ettermiddagen før vi kom oss i kjøringa. Vi plottet Almere-haven 55min unna. Men med noe kø, og endel feilkjøringe, ble bare kjøretida lenger og lenger………og det var kveld da vi kom fram. Her var det meningen vi skulle være til mandag…….